Nordafør vårvise

I dag skriver jeg på norsk. Fordi. Vel. Jeg skal skrive om Halvdan, og hvis han kan synge på norsk, så må nesten jeg skrive på norsk. For I dag så satt jeg på bussen ut til Vikhammer, slik jeg ofte gjør om dagen, og gjennom bussen runget det plutselig ut en god, gammel Halvdan Sivertsen sang. Og dere vet kanskje ikke det så mange av dere, men med en mor og besteforeldre fra Harstad så har Halvdan alltid vært en naturlig del av familiens musikkrepertoar, sangene har jeg fått inn med morsmelken, og musikken sitter dypt inne, et sted bak hjertet inn mot ryggmargen. Jeg fikk akutt hjemlengsel og ved endt dag var det rett hjem til Halvdan på Spotify. Og jeg har jo visst dette et sted i bakhodet lenge, uten å reflektere over det i voksen alder, men han har utrolig mange fine sanger, og fine tekster. Og kanskje er det bare nordlendingen i meg som snakker nå, men det er helt utrolig koselig å sitte på rommet å planlegge undervisning med en kopp te og Halvdan i bakgrunnen. Det føles trygt, og godt, om enn litt trist fordi helst ville jeg vært hjemme hos mamma. Jeg er og blir ei mammajente, og Halvdan vet hvordan han får frem barnet i meg. Men, på et eller anna vis, så har han plutselig begynt å snakke til en voksen del av meg og, ikke bare den delen som minnes barndommen og savner mor, men en del som aktivt lytter til tekstene hans og blir rørt av det fine og litt sarte hun finner der. Det er hyggelig når man kan oppleve gammel musikk på en ny måte. Og for å passe inn med vårtemaet i resten av bloggeninnleggene mine:

Nordafør Vårvise

Alt det du vet om e vinter'n som tappa dæ tom

Og natta som vet den har vunne.

Du har TV'n og tankan dæ sjøl og et rom

Og liv som har levd og forsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,

Men du kjenn ingen ansikta i januar

Og du lengta mot lyset fra mørket om morran. 

Og fra frosten som frys fast i såran 

Joda du vet du har venna at du har det bra,

Men tengan e tøngre å bær på.

Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,

Det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå, 

Så håpa du heller at nå'n banka på 

Jo det vet å bit fra sæ det landet vi 1ev i, 

Han e lang vinter'n men ikke evig 

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar

Det spire og gror i landet.

Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har

Og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri,

Vi vet vi e hjemme og her ska vi bli

Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer, 

Vi har sola og snart e det sommer